Bruno, Nationatheatret: Brasiliansk kjærlighet

iStock_000014027740XSmallVi satt i stua i studentleiligheten til Bruno og samboeren.

Hva tenker du på når jeg sier ordet linjer“, spurte jeg.

A linha, snora på en drage”, svarte Bruno.

Han pekte på fotografiet over sofaen: “Her ser du drager i vinden. Dette bildet tok kjæresten min i hjembyen min, er det ikke vakkert?

Så fortalte Bruno sin kjærlighetshistorie. Jeg skrev den ned som en av tekstene til Langs linjene-boka.

Noen måneder senere sendte Bruno meg en e-post: “Vi skal gifte oss! Jeg vil så gjerne lese opp historien du skrev om oss i bryllupet vårt i Brasil. Er det greit at jeg oversetter den og har den med i bryllupstalen min?

Dragen i Ouro Preto

Jeg vokste opp i den pittoreske lille byen Ouro Preto i Brasil. Ser du dragene på fotografiet her, as linhas som skyter til himmels, og vi guttene som løper under for å holde dem oppe? Bildet er tatt fra grusplassen foran kirken jeg er døpt. Nå bor jeg med den norske samboeren min og har det godt. Men det hender jeg lengter etter Brasil, hjembyen, familien min. Da gir det trøst å kikke på dette bildet fra barndommen. Hvordan kunne hun vite?

Ouro Preto ligger oppi fjellene. Det er kaldt der, sommer som vinter. Vind. Perfekt for drageflyging. Foran kirken og kirkegården tar vinden ekstra godt tak. Dit sprang jeg og vennene med dragene så ofte vi hadde anledning. Jeg ble aldri lei av den fantastiske følelsen når det blafrer i duken, dragen løfter seg, svever. Dragen danset vakkert i sola med halen svinsende bak, som en logrende, glad hund på markene.

Den fineste dragen fikk jeg av en fetter. Han lagde den av silkepapir, så mykt, så tynt at jeg måtte være veldig varsom. Grønn og hvit, med en rød B midt på. B for Bruno. Det var noe annet enn de dragene jeg lagde selv av vareposer og bambusstenger! Den kunne nesten måle seg med dragene til guttene fra den andre siden av byen. De med penger til å kjøpe drager i butikkene. De vi hatet, uten helt å vite hvorfor. Av og til slåss vi med dem. Andre ganger kuttet motstanderen a linha slik at selve dragen fløy av sted mens eieren stod igjen med ei tom snor i hånda. Da var det om å gjøre å springe for å finne den løpske dragen.

Men det var ikke slik jeg mistet den fineste dragen jeg noen gang har eid. Det skjedde på feriekoloni den sommeren jeg var elleve. Lederen samlet alle dragene våre i en haug, ubetenksom som han var. Etterpå plukket jeg fram en istykkerrevet bunt av grønt og hvitt og flerrer av en B. Det var den tristeste dagen i mitt liv.

Flere år senere satt jeg på lokalbussen og kom i prat med ei norsk jente som besøkte den vakre byen i fjellene. Jeg fortalte henne stolt om hjemstedet mitt, og slik startet vår kjærlighetshistorie. En kveld etter at jeg hadde flyttet til Norge, til henne, bladde jeg gjennom en mengde bilder samboeren min hadde fotografert da hun så seg om i Ouro Preto. Plutselig satt jeg med barndommen min mellom hendene. Hun hadde tatt bilde av guttene som lekte med drager på grusplassen foran kirken der jeg er døpt. I svarthvitt. Det er dette bildet vi har hengt opp over sofaen. Nede i venstre hjørne på fotografiet ser du en yngre fetter av meg. Det kunne like gjerne ha vært meg.

Hun har fanget inn barndommen min i ett bilde. Hvordan kunne hun vite? Det er ikke tilfeldig, det er en mening bak, en forbindelse. Hun har gitt meg en gave til dager når jeg kjenner vinden mot pannen og a linha rykke i hånden.

I Langs linjene-boka står en forkortet versjon av historien.

Tags:

Post a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Top